Selvomsorg og heilhjerta mennesker


De siste årene har begrepet selvomsorg blitt et viktig begrep for oss som jobber med folk. Jeg har selv blitt fortalt viktigheten av det, og selv videreformidlet det i samtaler med folk. Men jeg har liksom aldri helt fått taket på det. Hva betyr selvomsorg egentlig?




For meg personlig har jeg hatt et nokså ambivalent forhold til begrepet. På den ene siden syns jeg det høres flott ut, men på den andre siden høres det også litt kleint ut. Jeg kan si at det er viktig, men samtidig kjenne at både hode, hjerte og kropp stritter litt i mot. Derfor bestemte jeg meg i høst for å jobbe med og forsøke og gi begrepet mening for meg selv, for å se om det virkelig var noe jeg kunne ha nytte av og noe jeg burde gi videre til folk jeg jobber med. Hva betydde selvomsorg egentlig for meg?


Jeg holder for tiden på med en master i endringsledelse. Et spennende fag jeg håper jeg får jobbe videre med. Forskning på virkningen av endringsprosesser, viser at de aller fleste endringsprosesser mislykkes. Svært ofte er det bare ordene og måten vi snakker om ting på som endrer seg, mens våre tankesett og handlinger forblir slik de alltid har vært.


For meg har det vært sånn med selvomsorg. Jeg har vel sagt at jeg holder på med det, uten at jeg helt har skjønt hva det er. Jeg har lagt inn et par turer, spabehandlinger, trening og egentid og så kalt det for selvomsorg. Og selvsagt kan dette være selvomsorg, men for meg har det ikke funket. Det har ofte hatt motsatt effekt. Det har bare blitt til nok en ting jeg må mestre. Nok en ting jeg må få skvist inn i timeplanen. Det har blitt til en ting som ofte gir meg både dårlig samvittighet og til tider også skamfølelse. Utad har jeg snakket varmt om selvomsorg, men innad har det vært mer til ork enn til hjelp.


Helt frem til i høst. I høst har jeg «blitt kjent med» to inspirerende damer som hver på sin måte har bidratt til at jeg har fått en helt ny innstilling til begrepet selvomsorg, og hvor jeg har tatt begrepet inn i meg, latt det bli en del av meg og endret både mine tanker og handlinger.


For det første er ikke selvomsorg for meg lenger noe som skal skvises inn på timeplanen. Selvomsorg handler mer om hvordan jeg behandler meg selv, der og da, i den enkelte situasjonen som krever at jeg viser selvomsorg. Noen ganger er det kroppen som trenger noe, andre ganger er det hodet og andre ganger igjen er det hjertet som har behov for selvomsorg. Det er ikke noe jeg har gjort meg fortjent til i form av handlinger, men noe jeg «fortjener» i kraft av å være meg. Hvis selvomsorg er noe man må gjøre seg fortjent til, heter det i mine ører en belønning. Og det er noe helt annet.


De to damene som bidro i min endringsprosess på å integrere begrepet selvomsorg er Kristin Neff ( professor ved Universitetet i Austin, Texas) og Brené Brown ( professor ved Universitetet i Houston, Texas). Gjennom deres forskning og formidling, samt egne refleksjoner om hva det betyr for akkurat meg, har jeg forsøkt å omfavne begrepet selvomsorg. Fra å være et begrep jeg først bare snakket om, er det blitt et begrep jeg forsøker å fylle meg selv med og la det bli en like viktig og naturlig del av meg som mat, søvn og sosialt samvær er.


Hovedelementet i selvomsorg slik jeg ser det, er at vi må begynne å bygge en relasjon til den vi er her og nå, og ikke til den vi skulle ønske at vi var, eller den vi selv eller andre tenker at vi burde være. Som lærer, dramapedagog og tverrfaglig veileder, har jeg fått god opplæring i å bygge relasjoner. Og relasjonskompetansen min er nokså høy vil jeg si, både i form av teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Men av en eller annen merkelig grunn har jeg aldri brukt denne kompetansen på å bygge en relasjon til meg selv og den jeg faktisk er akkurat her og nå.


I høst har jeg jobbet bevisst med å godta at jeg har feil og mangler. At jeg ikke er perfekt og aldri vil bli det heller. Samme hvor hardt jeg jobber eller hvor mye jeg studerer. Dette er en skjebne jeg deler med alle mennesker i verden. Ingen er perfekte eller vil noen gang bli det!


Jeg har jobbet med å vise sårbarhet, gjennom å våge og gi slipp på kontrollen. Det har krevd masse mot. Jeg har for eksempel lagd en podkast i høst. Det har vært utrolig gøy, men samtidig kjempeskummelt. Hvorfor skulle vel noen andre ha interesse eller glede av å høre på meg? Det fins da utrolig mange smartere mennesker enn meg der ute, som man heller burde lytte til. Podkasten har for meg vært selvomsorg. Jeg har gjort det for meg selv. I mitt arbeid mot å bli et heilhjerta menneske, trenger jeg å øve meg på å slippe kontrollen. Jeg trenger å øve meg på og være sårbar også i min profesjonelle rolle. Jeg trenger å bygge en relasjon til den jeg er her og nå. Og for meg har podkasten vært det. Podkasten er ikke en strategisk plan for å oppnå resultater for mitt firma, det er et verktøy i utviklingen av meg selv slik at jeg kan bli et mer heilhjerta menneske som ønsker å gjøre en forskjell for andre dag etter dag og år etter år.


Jeg har også jobbet med sårbarhet i form av å godta min egen ufullkommenhet. Det har krevd masse mot. Mot til at det kanskje ender med at ikke alle liker meg. At noen blir skuffet over meg. At noen skulle ønske at jeg var anderledes. Jeg jobber med å få balanse i de negative følelsene mine. Og anerkjenne dem uten å undertrykke eller dyrke dem, slik strategien min har vært frem til nå. Jeg har lett for å bli sittende fast i anger, skam og selvkritikk når jeg gjør noe feil. Men nå forsøker jeg å anerkjenne også denne siden av meg selv. Å mislykkes og gjøre feil er også en del av min historie som jeg må anerkjenne. Jeg prøver å leve med hele min historie, ikke bare utvalgte «godbiter».


Å vise selvomsorg er som du skjønner for meg ikke nødvendigvis alltid godt. Det er ikke alltid duftlys, roseblader og stillhet. Selvomsorg er for meg ofte hardt arbeid, det gjør vondt og kan koste både blod, svette og tårer. Men det er verd det. For hjertet vokser.

I sårbarheten finner jeg håpet. I håpet finner jeg motet. I motet finner jeg frihet. I friheten finner jeg muligheter. I mulighetene finner jeg styrke. Styrke til å velge kjærlighet og medfølese, fremfor skam og selvkritikk.


Så dette jobber jeg med, og noen dager går det bedre enn andre dager. Men det viktigste er å fortsette og trene. Trene seg på det som virkelig kan gjøre en forskjell. Livet mitt har ikke blitt noe lettere eller mindre travelt, men jeg har fått en større ro og trygghet. En større anerkjennelse av at jeg er ufullkommen og at det er helt greit. Jeg er som folk flest. Jeg er gjennomsnittlig. Og jeg er verdig kjærlighet og tilhørighet akkurat sånn som jeg er.


Jeg jobber med at jeg som profesjonell ikke skal stå i disse paradoksene:


« Jeg vil gjerne oppleve din sårbarhet, men jeg vil ikke selv være sårbar. Sårbarhet er mot hos deg og utilstrekkelighet hos meg. Jeg føler meg tiltrukket av din sårbarhet, men frastøtt av min egen.» Brené Brown


Som en oppsummering handler altså selvomsorg for meg om å våge og vise sårbarhet og gi slipp på kontrollen. Ha mot til å akseptere at du ikke er perfekt og bygge en relasjon til den du er og ikke den du burde være eller skulle ønske du var. Selvomsorg er å være der for deg selv, når du trenger en venn. På den måten vil du også kunne være der for den andre. Å ta seg tid i situasjonen til å kjenne på hva du trenger, fremfor hva som er forventet. Selvomsorg gjør du deg ikke fortjent til, du gir det slik du ville gitt det til en venn. Selvomsorg kan være for både kropp, hode og hjerte, det kommer helt an på hvilken situasjon du står i. Dermed kan ikke selvomsorg skrives opp på en liste du krysser av på, men må integreres som en del av din hverdag og levemåte. Det er vanskelig og du vil helt sikkert gå på tryne flere ganger, men husk da på at sånn er det for oss alle. Du er ikke unik, du er gjennomsnittlig, akkurat sånn som alle oss andre.


Kristin Neff: https://self-compassion.org

https://www.youtube.com/watch?v=IvtZBUSplr4


Brené Brown: https://brenebrown.com

https://www.ted.com/talks/brene_brown_on_vulnerability



247 visninger

© SPILLOPPERIET AS