Selvomsorg og følelser i Koronaens tid

Jeg har aldri likt å løpe så veldig langt. Selv når jeg i min ungdom var i rimelig god form, og trente opp til 7 dager i uken, var det å løpe langt ikke noe jeg likte. Jeg var mer en som likte korte intervaller og høyt tempo. Det var nok derfor håndball og basketball ble mine idretter.

Når jeg etterhvert ble voksen, og jeg nærmet meg 40 fikk jeg igjen bekreftet at jeg ikke er en lang-distanseløper. Plutselig skulle «alle» jevnaldrende venner begynne med halv-maraton. De prøvde å motivere meg til å bli med. Jeg grøsset bare ved tanken. Aldri i livet. Jeg er ikke skapt for de lange distansene.

Sånn er det litt nå også. Når Korona først kom, kjente jeg adrenalinet sette inn. Jeg var klar for korte intervaller og høyt tempo. Min digitale læringskurve var ustoppelig, jeg heiv meg rundt. Testa ut ulike plattformer, og utviklet ulike idéer for hvordan de kunne brukes. Jeg så masse muligheter og kjente på tonnevis med energi.

Jeg skapte mening (Hvem blir jeg når krisen rammer) og tok ansvar for å holde motet oppe.


Men så viste det seg at Korona ikke var et kort intervall, det var mer som et maraton. Og jeg har virkelig blitt satt på prøve. Jeg er med på et maraton, om jeg vil eller ikke.


Jeg merket at energien gradvis dabbet av. Iveren og mulighetsfokuset ble byttet ut med en mer lunken holdning til hele greia. Følelsene mine begynte å svinge mer enn vanlig, og så kom den snikende…følelsen jeg har jobbet mye med de siste årene, og som jeg tidligere ikke har ville forholde meg til. Skammen.


Den kommer i ulike former og styrker, men har det til felles at den har som mål at jeg skal kjenne at jeg ikke er bra nok. At det er noe galt med meg.

Og det klarte den.

En liten stund iallfall.

I mitt profesjonelle arbeid med folk som jobber med folk, består mye av arbeidet i å hjelpe dem og identifisere følelsene sine. Å tørre ta de frem i lyset og se på de. Og hjelpe dem å nyansere dem og å sette ord på dem. Jeg hjelper dem på veien til å både forstå følelsene, anerkjenne dem og bruke dem til det beste for seg selv og andre. Det er en prosess, som består av 4 ulike steg vi må gjennom.


"Oppskriften min" er inspirert av ulike fagpersoner, fra ulike fagfelt. Mye har jeg hentet fra Professor Marc Brackett som er grunnlegger og leder av Yale Center for Emotional Intelligence, og psykolog Chris Germer som har utviklet et anerkjent treningsprogram for selvomsorg.


Så 5 uker uti unntakstilstanden, når jeg la merke til at skamfølelsen var på full innmarsj, var det på tide å stoppe opp. Det var på tide "å kjøre seg selv gjennom kverna" og gjøre mot meg selv det jeg til daglig gjør mot andre. Jeg måtte ta fatt på steg 1.


Steg 1: Å tillate seg selv og føle.


Tro det eller ei, men dette er vanskeligere enn man skulle tro. Noen perioder er jeg flinkere til det enn andre. Og selv om jeg jobber med dette til daglig, er jeg langt i fra noen ekspert selv. Jeg, som alle andre, syns dette kan være utfordrende. Det fikk jeg altså merke 5 uker inn i unntakstilstanden. Helt siden vi 12. mars forlot vår vanlige hverdag, har det vært viktig for meg å holde motet oppe og tenke positivt. Noe jeg fortsatt ser på som viktig, men som selvsagt ikke må gå på bekostning av å tillate meg selv og føle alt jeg føler. Så det tok altså en stund før jeg klarte å ta fatt på det første steget.



Steg 2: Å legge merke til følelsene, nyansere dem og gi dem navn.


Ja så hva føler jeg for tiden? Svaret på det er vel MYE og VARIERT.


Jeg kjenner på følelser jeg syns er gode å ha som: takknemlighet, mestring, glede, kjærlighet, mot, stolthet, nysgjerrighet, håp ...

Følelseshjulet. Kilde ukjent.

Men jeg kjenner også på følelser som ikke er like komfortable, eller som jeg har lyst å vedkjenne meg. Dette kan være følelser som redsel, utilstrekkelighet og bekymring. Eller at jeg kjenner meg sårbar, skuffet og frustrert. Både på egne og andres veier. Jeg kjenner på en trøtthet. En rastløshet. En trass.


Steg 3: Å reagere med raushet og anerkjennelse til alle følelsene.


Dette er ofte det vanskeligste steget å ta, og den store fella mange av oss går i er at vi begynner med "sammenligningens kunst". Det vil si at vi begynner å sammenligne oss selv og våre følelser med andre.


Vi tenker at empati er noe det kun fins begrenset tilgang på. Og at det derfor er viktig at det kommer de som trenger det mest til gode.

Hvem er vel vi til å kjenne på det vi kjenner på, når andre har det så mye verre?


Gi av Lisa Aisato

Hvilken rett har egentlig jeg til å føle meg redd, trist, utilstrekkelig, rastløs, skuffet... Jeg som sitter trygt på et hjemmekontor. Jeg som fortsatt har en jobb. Jeg som bor i et stort hus. Jeg som har unger som leker godt sammen. Jeg som har en god relasjon med min mann. Jeg er jo blant de mest privilegerte. Jeg sitter jo på toppen av kransekaka.

Det er da det er viktig å minne seg selv på at empati ikke er noe det er begrenset tilgang på. Det er faktisk det motsatte. Jo mer vi bruker av det, jo mer blir det. Så det er lov å bruke empati, også på seg selv, eller på vennen, kollegaen eller naboen som kjenner seg rådvill, mindreverdig, alene eller avvist. Vi kan være rause med empatien vår, uansett hvor på kransekaka en sitter. Vi har alle lov til å føle på det vi føler på. Og jo rausere vi er, jo mer blir det. Det er en vinn-vinn situasjon. For deg selv og for de andre.


Og det er det som må til for at vi kan ta kontrollen. For at vi selv kan velge hvordan disse følelsene skal få virke i oss, hvor stor plass de skal få ta og hvordan vi skal regulere og leve med dem. Vi må vise samme raushet overfor oss selv, som vi viser andre. Vi må snakke med vennlig stemme til oss selv, og spør oss om hva vi trenger nå.



Steg 4. Å identifisere hva jeg trenger akkurat nå.

For oss som jobber med folk, kan fort det å ta vare på seg selv komme langt bak i prioriteringene våre. Men det er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre. Ikke for oss selv, men for den andre. For de vi er der for.


I koronaens tid har hverdagen til oss alle blitt snudd opp ned. Og det er selvsagt naturlig at det vil være enkelte behov som vil endres. Noen nye behov merket jeg veldig fort, og de kunne jeg raskt dekke. Sånn som å begrense tilgangen min på nyheter. De første dagene/uken var jeg umettelig på nyheter og oppdateringer. Jeg sjekket nettaviser, så på tv og hørte på radio. Så å begrense denne tilgangen var et viktig grep tidlig.


Et annet behov jeg fikk lokalisert og gjort noe med rimelig tidlig var å se på hverdagsrutinene. Det ble viktig for meg at selv om jeg hadde hjemmekontor, skulle jeg kle meg som om jeg skulle på jobb. Også ungene ble beordret ut av pyjsamasene, og vi innførte faste tider for måltidene hvor vi alle skulle så langt som mulig være samlet. Det ble også viktig å komme seg ut litt hver dag. Få seg litt frisk luft, uansett vær.


Etterhvert som ukene har gått, og jeg skjønte at dette var en maraton, har det dukket opp nye behov, som jeg nå prøver å forholde meg til.


Det viktigste behovet mitt nå er å tillate meg selv og føle alle følelser. At jeg klarer å sette ord på dem, nyansere dem og møte dem med et vennlig skråblikk til meg selv. At jeg i stedet for å skamme meg over enkelte følelser, kan møte dem med anerkjennelse og raushet. At jeg kan snakke til meg selv, slik jeg snakker til de jeg møter i veiledningsrommet.


Selv om jeg aldri har løpt hverken et helt eller halvt maraton noen gang, er jeg sikker på at det i en sånn situasjon er viktig å lytte til kroppen, og dekke de behov som dukker opp underveis. Hvis ikke risikerer man å kollapse før man når målstreken. Da får tid være tid, og forventninger være forventninger.


Da blir det som jeg ofte sier til folk: Hvem tror du det er som takker deg, når du ligger der? Da er du jo ikke til hjelp for noen!


Så kjære skamfølelse, nå kan du ta deg en pause.

Den aller beste medisin mot skamfølelse, er å ta den frem i lyset. Ikke la den snike seg rundt i mørket og hviske ting i øret. Så her er jeg. Klar for å tillate meg selv å føle og til å identifisere alle mine følelser. Jeg er klar for å møte de med raushet og anerkjennelse. Jeg er villig til å identifisere mine behov, og gjøre tiltak for å dekke de. Jeg er mer enn god nok. Jeg, som alle andre er bare et menneske. Noen ganger er jeg på mitt beste, andre ganger strever jeg mer. Det er empati nok til oss alle, til og med til meg.



God nok av Lisa Aisato

For deg som har lyst å bli klokere på selvomsorg. Lytt gjerne til Er det lov å bry seg - om seg selv . Episoden er fra podkasten "Du og jeg og vi to" - en podkast for folk som jobber profesjonelt med folk. Podkasten produseres sammen med min gode kollega Inger Cecilie Rise for Universitetet i Stavanger.












82 visninger

© SPILLOPPERIET AS