Refleksjon - luksus eller nødvendig?

I mitt arbeid med folk som jobber profesjonelt med folk er refleksjonsgrupper et tilbud jeg virkelig tror på og brenner for, men som jeg ser at ikke alltid får den statusen og verdien det burde hatt. I refleksjonsgruppene sier ofte deltakerne at de har litt dårlig samvittighet for at de deltar i gruppen, fordi de føler de egentlig ikke kan ta seg tid til det. De syns det er godt å være i refleksjonsgruppen, men sliter med følelsen av å være egoistisk. Det er jo så mye annet de egentlig skulle/burde ha gjort. Refleksjon over praksis kan altså se ut som å ha blitt et luksusgode, og som igjen har lite eller ingen verdi/status i forhold til det å få ting gjort…


Men er refleksjon over praksis et luksusgode? En egotripp? Eller er det noe vi alle burde vært pålagt å holde på med i arbeidstiden vår? Noe som burde stått i stillingsinstruksen? Jeg stemmer for det siste.


Å reflektere over praksis, blir i forskning løftet frem som det øverste nivået av å være profesjonell. Flere kloke hoder har fremmet dette synet. Her kan nevnes navn som Handal og Lauvås sin Pedagogiske yrkesteori (PYT), E.L Dale sine 3 kompetansenivåer eller de internasjonalt kjente Argyris og Schøn sin «Double loop learning», og P. Senges «Lærende Organisasjoner». Her blir evnen til å reflektere over praksis sett på som en forutsetning for å kvalitetssikre det arbeidet vi utfører i våre profesjonelle roller. Men hvor ofte setter vi egentlig av tid til dette? I en arbeidshverdag som de siste årene er blitt mer og mer preget av begrep som effektivitet, resultater og levering, kan det se ut til at det å reflektere over praksis har havnet litt i bakevja.


Å reflektere over egen praksis er en forutsetning for å kunne praktisere kunnskapsbasert. Det at du stiller deg spørsmål om hvorfor du handler som du gjør er vesentlig. Refleksjonen er kvalitetssikringen. Refleksjonen er sikkerhetsnettet for at vi gjør det som er riktig og best til enhver tid.


Og spesielt viktig er refleksjonen for oss som jobber profesjonelt med folk. For i møtet med mennesker vil det alltid også være en etikk tilstede. Som profesjonelle hjelpere står vi i en asymmetrisk relasjon overfor den andre. I kraft av vår rolle, har vi fått en maktposisjon over «den andre», noe som fordrer at vi også har et øye med etikken i menneskemøtet. Som Christoffersen (2005) sier så er det ikke slik at vår praksis blir umoralsk eller amoralsk uten etikk, men den blir ureflektert. Behovet for en profesjonsetikk dreier seg om valget mellom en reflektert eller en ureflektert profesjonsmoral.


Refleksjon er altså en grunnleggende faktor i utførelsen av vårt profesjonelle arbeide, det som er med og kvalitetssikrer våre leveranser. Uten refleksjon står vi i fare for at våre valg av handlinger blir uetiske, kyniske og instrumentelle. Vi blir maskiner som utfører, og de enestående unike menneskelige evnene som empati, kreativitet og bruk av skjønn, forsvinner. Det er jo nettopp der vi mennesker er unike og overgår maskiner/digitalisering/ai. Det er dette unike menneskelige vi må dyrke, og som verden og fremtiden trenger av oss som profesjonsutøvere. Men uten evne til å reflektere over praksis, vil denne kompetansen være truet. Skal vi klare å se hele bildet, og ikke bare deler av en situasjon, krever det at vi driver med refleksjon.



Tenkeren; Auguste Rodin

Refleksjonen kan gjøres individuelt eller sammen med andre. Petzold (2008) fremhever at det er svært vanskelig å tvile på seg selv, særlig når det skjer på en grunnleggende måte. Det er derfor viktig at vi legger til rette for og deltar på arenaer som løfter frem muligheten for å reflektere sammen med andre, i såkalt ko-refleksjon hvor vi reflekterer sammen og ko-respondens hvor vi responderer på hverandre. Det kan altså være godt å være 2 eller flere sammen når vi reflekterer over praksis. Det å være flere er også basert på troen om hvordan vi mennesker lærer best. Slik som Kurt Lewin (1946) sa det er også jeg overbevist om at læring oppnås best i grupper der medlemmene interagerer med hverandre og reflekterer over hverandres erfaringer. For å lære seg nye ferdigheter, tilegne seg nye holdninger i forhold til egen praksis og vinne ny kunnskap, er det nødvendig med aktiv deltakelse i gruppe.


I selve refleksjonen er det viktig å åpne opp for både det som var bra, og ikke bare det som gikk dårlig. Vi kan lære vel så mye av våre suksesser som av våre nederlag. Vi må også som Scharmer (2011) peker på, åpne opp for at refleksjonen ikke bare må se mot fortiden og hva vi har gjort tidligere. Men den må også åpne opp for å lære av fremtiden, slik vi ønsker at den skal være. Å reflektere over tidligere erfaringer er langt fra unyttig, men det er ikke alltid til hjelp. Ofte kan kanskje våre tidligere erfaringer være det største problemet og den største blokkeringen for å komme frem til kreative og gode løsninger. Vi må derfor åpne opp for å kunne reflektere også fra et fremtidsperspektiv.


I skolen i dag er refleksjon et viktig begrep. Det forventes at elever langt ned på grunnskole nivå skal være reflekterte. Det skal ikke lenger bare pugges og spyttes ut svar på prøvene, men svarene skal vise at elevene har evnen til å reflektere. Det er det som skal gi de beste karakterene. Men hvor ofte reflekterer egentlig lærerne selv over egen praksis? Hvilke rutiner og arenaer finnes i skolen for at lærerne aktivt kan drive med refleksjon? Hvor ofte blir vi ikke sittende igjen i det Dale i sine kompetansenivåer kaller det laveste nivået for profesjonalitet - i gjennomføringen, i handlingen, i å få ting gjort?


I min masteroppgave i endringsledelse skrev jeg om krenkelser i leder - ledet relasjonen. Som metode for innhenting av data brukte jeg refleksjonsgruppe/ fokusgruppe. Det viste seg å gi en ekstra gevinst tilbake til deltakerne. En positiv bieffekt. Alle lederne løftet nemlig frem den viktige og gode opplevelsen de satt igjen med selv etter å ha deltatt i refleksjonsgruppen, de hadde ikke bare bidratt til min forskning med data, men de hadde også utviklet seg selv som leder. Gjennom refleksjonene var de blitt mer nysgjerrige på egen lederatferd, egne handlinger og egne holdninger.


«I møte med dere, merker jeg at jeg blir justert.

Det er en god ting, og noe jeg tror vi som ledere trenger.» Informant D


Etter min mening kan det se ut som om det er handlingene og effektiviteten som har fått den høyeste statusen i dagens samfunn, og hvor refleksjonen blir sett på som noe vi ikke kan ta oss hverken tid til eller råd til å bedrive med. Men er det virkelig rette veien å gå? Eller er det som min farmor av og til sa: "Man skal passe seg så man ikke sparer seg til fant… "

Refleksjon, en hjørnestein i alt profesjonelt arbeid


61 visninger

© SPILLOPPERIET AS